- Livets harde skole, smiler 90-åringen i dag.
- Jeg var der et år og fikk to pund i uken. Men det ble ikke så mye igjen da jeg måtte betale litt over et pund i uken for kost og losji, legger han til ifra godstolen sin hjemme på Stabekk i Bærum.
På Røa i Oslo drev hans far med samme navn et agenturfirma med blant annet squash-, tennis- og badmintonracketer – et firma som sønnen senere overtok og ble selv daglig leder. Stibolt Norge Ski AS hadde på det meste hele 64 ulike agenturer innenfor sportsartikler.
I tillegg eide og drev familien Stibolt ærverdige Skøyenhallen (kun for tennis og badminton) i Oslo, bygd i 1929 og revet på slutten av 1990-tallet, – hvor BK Snert og Oslo BK hadde sitt «stamsted». Skøyenhallen var nærmest også en «riksarena» for badmintonsporten i Norge på 1950- og 60-tallet med arrangement som NM, Nordisk mesterskap, Åpne norske mesterskap og landskamper. Her har verdensstjerner som Eddy og David Choong, Malaysia, Erlend Kops, Lene Køppen, Pernille Kaagaard og Svend Pri, alle Danmark, og Ewa Tvedberg, Thmoas Kihlstrøm, Bengt Frøman og Sture Johnsson, alle Sverige, spilt ved flere anledninger.
TRERACKET: På 1950-tallet var Hans Gustav Myhre, Bygdø, den dominerende badmintonspilleren i Norge. Med sin treracket vant han ti NM-gull for seniorer. Foto: Skjermdunk.
TRADISJON
Badminton er en gammel idrett med over tusen års tradisjon i China, Japan og Thailand. Man regner med at badminton, på linje med andre moderne racketspill, har sitt opphav fra franske og italienske klostre på 1100-tallet. Spillet spredte til England via Skottland omkring 1300-tallet under navnet «real tennis».
Badminton er først og fremst utviklet fra racketspillet «poona» som britiske offiserer på permisjon fra India tok med seg hjem til England. På 1850-tallet ble «poona» spilt bant annet på hertugen av Beauforts eiendom Badminton i Gloucerstershire. Siden spillet ikke hadde noe engelsk navn, ble det kjent som «det spillet man spiller på Badminton». Etter hvert tok spillet dette navnet - badminton.
TRERACKET
Badmintonracketer har gjennomgått en enorm teknologisk utvikling hvert eneste år. Vi som har spilt på 1950- og 60-tallet er oppvokst med treracket. Det fantes ingen alternativ.
Noble Stibolt stakte tidlig ut jobbkursen og begynte tidlig i familiebedriften. Hans far var meget opptatt av at sønnen måtte «gå den harde lære» - med et «studieopphold» der produktene ble produsert.
- Fabrikken i England hadde nærmere 400 ansatte med mange forskjellige avdelinger, ut ifra hvor man var i produksjonsprosessen. Og jeg var innom de alle. En avdeling hvor vi stablet opp vedkubbene, en avdeling hvor disse ble kuttet opp, en avdeling for laminering, en avdeling for fresing, en avdeling for forming, en avdeling for å borre hull til strenger, en avdeling for bøying av treet, en avdeling for liming, en avdeling for dekor og en avdeling for salg.
- Vi brukte alle typer tresorter som vokste i England. Vår utfordring nummer en var å lage racketene så lette som mulig – samtidig som de måtte tåle en støyt. Men racketene utviklet seg. Senere la vi inn glassfiber i den slik at den ble sterkere for eventuelle brudd. Senere igjen fikk vi racketer med stålskaft og de ble lettere. Så kom utgaver i metall og karbon og enda senere i titan.
- Det som var meget viktig med treracketen, var at den måtte ha en presse/ramme/klemme rundt rackethodet slik at den ikke skulle bli skjev hvis den ble utsatt for fuktighet og/eller store temperatursvingninger.
- Hva med baller og utvikling av disse, Noble?
- Vi hadde agentur på RSL-fjærballer. Etter hvert begynte vi å se oss imot Asia, Japan spesielt. Langt rimeligere i Østen enn i Europa. Fortsatt er det de samme type fjærballer som gjelder. Ingen utvikling eller endringer på dette feltet. Tyngre fjærballer ville gitt et enda hurtigere spill. Men racketene, det vil si strengene, ville ikke ha tålt det.
Selv drev Noble mest med tennis og golf, men han prøvde seg innimellom på badminton også.
- Rart at badminton ikke er en mer populær sport og mer spredd i Norge. Det er jo kjempegøy. I motsetning til tennis er det lettere å få til noe i badminton, sier hedersmannen som er inne i sitt 91. år og svinger fortsatt golfkøllen på Bogstad sammen med sine likesinnede. Dog har hans datter Vibeke svingt badmintonracketen med suksess i mange år i Oslo BK. Sammen med doublemakker Brit Johnsen var det et «vondt» par å møte i turneringer og i lagkamper.
LEVETID
Fra nettsiden ntnui.no med referanse til SportModern har vi sakset mer informasjon om badmintonracketer.
«Hva er levetiden på en racket?»
«Dersom den ikke utsettes for temperaturforandringer (må ikke ligge i bilen om vinteren) og skader (slått i gulvet eller borti makker, eller kastet), kan den holde i flere år. Likevel vil konkurransespillere bytte ut racketene etter 2-3 år. De spiller mye og ønsker å ha nyeste teknologi, samtidig som karbonet gradvis brytes ned for hvert treff og skaftets stivhetsgrad blir kraftig redusert etter en tid.»
«Hvilken racket skal jeg velge?»
«Det viktigste du må vite om når du skal velge racket er foruten pris, vekt, stivhetsgrad og balanse punkt.»
«Hva med vekt på racketen?»
«Vekt har betydning for hvor raskt du kan bevege racketen og dermed den maksimale hurtighet du kan treffe ballen med. Man kan tro at en lett racket vil være det smarteste, men det er ikke så enkelt. Når en racket gjøres lettere, reduseres styrken og stabiliteten. Heldigvis har den teknologiske utvikling muliggjort sterkere rammer og mere stabile konstruksjoner. Singlespillere vil ofte velge stabilitet, noe som innebærer at racketen da veier litt mer og dermed får en liten reduksjon i hastighet. Er du doublespiller som spiller defensivt og står mye foran, er lav vekt viktig for å øke hastigheten i slagene. I mix og double vil personen som står bak ofte velge en litt tyngre racket. Selv om man i double skal rotere frem og tilbake, vil man likevel se at parene ofte har en spiller som fortrinnsvis ønsker å stå bak.»
STÅLSKAFT: Marianne Wikdal Halle, FB70, med sin Vicort racket på 1970-tallet. Racketen hadde nå fått stålskaft, men fortsatt var rammen laget av tre. Foto: Privat.
STIVHETSGRAD
Racketene er enten ekstra stive, stive, medium stive eller myke. Det som er avgjørende for hvilken fleksibilitet du skal velge, avhenger av din svinghastighet (din hånds-/din arms hastighet når du treffer ballen). Jo større svinghastighet du kan prestere, jo stivere racket kan du velge. Hvis du har problemer med å få fart og kraft i slaget, kan du velge mer fleksibel racket.
- Stive skaft: vil bøye seg ut igjen veldig raskt. Det gir rask respons, mye kraft og god kontroll som er viktig for en toppspiller. Stive skaft krever god teknikk med stor svinghastighet og eksplosivt håndledd.
- Medium stive skaft: er mykere og gir deg drahjelp i slaget da du får en ekstra flex. Medium stive og racketer er bra for deg som trenger litt ekstra dra hjelp i slaget og som kanskje er litt for sein i fotarbeidet.
- Fleksibelt skaft: vil bruke lengre tid på å rette seg ut igjen som gir dårligere respons og mindre kontroll. For toppspillere med stor svinghastighet og eksplosivt håndledd vil stor fleksibilitet bety at de treffer ballen mens skaftet fortsatt er på vei til å rette seg ut og dermed taper de masse power i slaget. Toppspillere skal derfor ikke ha fleksibelt skaft, men det kan være en fordel for nyere spillere.
SJEKK RACKETEN: Ragnhild Holand (i midten) med sin treracket og ramme/presse rundt rackethodet. Her er hun sammen med landslaget fra midten på 1960-tallet. Fra venstre: Harald Nettli, Kåre samuelsen, Erik Hermansen, Randi Rossnes, Jan Holtnæs, Ragnhild Holand, Per C. Corneliussen, Lisse Ytterborg (med første generasjon av stålracket og uten ramme) og Hans Sperre. Foto: Skjermdunk.
BALANSEPUNKT
Det er punktet på skaftet, hvor racketen er i balanse (den vipper verken opp eller ned), målt fra håndtaket, uten strenger og med originalt grep. Merk at balansepunkt påvirkes av overgrepstape og tykkelse på streng.
- Hodelette: (285-290 mm) racketer gir raskere sving men ikke lengde eller kraft i slaget. De er bra i forbindelse med forsvarsspill (opphenting av smash) og nettspill. Mest brukt blant doublespillere og mosjonister som spiller mest double. Brukes også av de singlespillere som har særdeles god svinghastighet og teknikk (plassering på nettet, finger- og håndleddsmaskeringer, flicksmash med mer) og som ikke er avhengig av den kraften en hodetung racket gir.
- Medium: (290-295 mm) balanserte racketer passer for de fleste. De er en mellomting mellom hodetunge og hodelette racketer. Nok vekt til å genere kraft og gode slag. Lette nok til å gi kontroll og god opphenting av smash og til nettspill. En allround racket som passer til de fleste spilletyper og nivå.
- Hodetunge: (300 mm) racketer har ofte høyere vekt som øker energien du kan overføre til slaget for å få kraftfulle smash og clear. Hodetunge gir mer lengde i slaget men avhenger av god teknikk og du kan ofte blir fortere sliten i armen og håndledd. Den vil være tyngre å få fra defensiv til offensiv posisjon. Foretrukket av offensive singelspillere og offensive doublespillere som står mest bak på banen. Men offensive doublespillere velger ofte en lettere racket med tyngdepunktet lengre fremme.
Kilde om racketens egenskaper: SportModern ntnui.no
FJÆRBALL
- Den har en åpen kjegleform og består av 16 overlappende gåsefjær som er stukket ned i en bit av avrundet kork. Korkdelen er dekket med et tynt lag av skinn eller plast.
- En fjærball skal veie mellom 4,74-5,50 gram. Den skal ha 16 fjær der lengden på disse er mellom 62-70 millimeter. Toppen av fjærene skal danne en sirkel med diameter 58-68 millimeter, mens korken skal ga en diameter på 25-28 millimeter.
Kilde: Wikapedia
