Badminton.no har selvsagt hatt en prat med Helle Sofie før avreise. Imidlertid var vi ikke alene om å be om en intervjuavtale. Den siste forberedende pre campen i Kristiansand, har inkludert en rekke møter med presse og medier. Helle Sofie dukket opp på NRKs distriktssending fra Sørlandet tidligere i uken, det er blitt publisert egne intervjuer i Aftenposten, på NRK.no, i Fedrelandsvennen og snart publiseres ett nytt hjemme i Klæbuposten. I tillegg må det nevnes at SE & HØR i denne ukes utgave kan by på et flott firesiders portrettintervju!
Helle Sofie - det er nå én uke til åpningen av årets PL - hvordan føler du deg?
- Nå føler jeg meg veldig godt rusta, og klar for Paris! Jeg føler at jeg har tatt mange steg siden PL i Tokyo. Nå er jeg én tryggere og mye mer selvstendig spiller. Motivasjonen er stor, og jeg har troen på meg selv!
Foto: Team Norway / Kristin Bentdal Larsen - Helle Sofie Sagøy i PL2020
Hva har vært ingrediensene de siste ukene – foruten alle intervjuene?
- Vi har som regel hatt to daglige treningsøkter, og vi har prøvd å gjøre denne siste uken litt spesiell – teamet mitt har vært mye sammen underveis i denne siste oppkjøringen. Vi skal spille hverandre gode, så vi tar vare på hverandre. Sonja og jeg har spist middager sammen, og vi er et godt sammensveiset team. Det er viktig å huske på, at man skal ta vare på treneren også – det er like viktig som å ta vare på spilleren! I dag skal vi ha fokus på selvpleie; jeg har vært hos frisøren og har senere i dag time hos en fotpleier. Vi gjør oss klare på alle måter.
La oss ta noen lange steg tilbake – når og hvordan kom badminton inn i livet ditt?
- Jeg tror det var i andreklasse på barneskolen. Jeg hadde jo både noen venner og ikke minst broren min i Klæbu IL badminton. Som lillesøster ser man jo opp til broren sin, og tror det lå noe der. Han er fem år eldre enn meg, og han er fortsatt trener i Klæbu – han jobber som trener for å få en enda større bredde i norsk badminton – det er en viktig oppgave! Jeg gikk også på fotball og håndball, og jeg drev med sang og teater. Hest var også best på barneskolen. Men, for meg tok idretten etterhvert over. En periode var det fotball, håndball og badminton samtidig. På dette tidspunktet var det selvsagt det sosiale, det å ha det gøy og gjøre noe sammen med venner, som var det viktigste. Jeg har alltid vært sta, og jeg har jo hatt protesen hele livet. Jeg vet jo ikke hvordan det er å ha to bein – og jeg har nok vært litt sånn at jeg skal jammen ikke ha noe ekstra tilrettelagt – jeg skulle vise at det er ingenting som kan stoppe meg! Protesen skulle ikke sette noen begrensninger for meg!
- Da jeg gikk på ungdomsskolen, tror det må ha vært rundt 2013, tok NBF kontakt, og fortalte meg om parabadminton. Den gang var vi ikke enda på Paralympics-programmet. Men, det var EM og VM, og jeg fikk være med på noen internasjonale turneringer. Det var spennende og gøy å få reise. Det var spennende å møte så mange med ulike funksjonsnedsettelser. Og det var artig å få representere Norge!
- Da jeg begynte på Videregående skole var spørsmålet om jeg skulle flytte til Otta eller Oslo, men det ble Melhus Videregående skole, og en toppidrettslinje der. Men, det var ikke badmintonspesifikt, og det ble mye at jeg måtte trene på egenhånd. Jeg fikk innimellom litt hjelp på Olympiatoppen Midt-Norge. Men, jeg følte nok ikke helt at jeg drev toppidrett da.
- Etter Videregående flyttet jeg til Oslo. Det var i 2018. Planen var at jeg skulle satse der i ett og ett halvt år, frem mot Paralympics i Tokyo. Jeg måtte klare å kvalifisere meg og bli mest mulig forberedt til PL. Den gang var nok motivasjonen å delta, jeg hadde ikke egentlig ambisjonsmål utover det å få oppleve PL. Jeg hadde ikke den samme treningsgleden, og jeg følte meg ikke like trygg i miljøet. Det var ensomt i Oslo. I tillegg ble Paralympics utsatt på grunn av korona-pandemien...
Det var da Sonja ringte deg?
- Ja, Sonja ringte, og spurte meg; hva skal du gjøre nå da?
- Jeg hadde jo en leiekontrakt i Oslo, men jeg hadde ikke ett godt en-til-en opplegg. Jeg visste egentlig ikke hva jeg trengte, eller hva som ville være det beste for meg. Jeg var jo 21 år – fire år yngre enn jeg er nå – ung og uten erfaring. Jeg visste ikke hva som var best å gjøre. Men, det visste Sonja, og hun ble min trener.
- Sonja fikk meg til Kristiansand. Hun fikset et kollektiv til meg. Det hjalp, det var godt å ha noen å komme hjem til. Jeg kjente at jeg trengte å ha det litt mer sosialt.
- Sonja er helt unik. Hun har jo kun hatt meg som utøver. Og, jeg tror at hun fikk litt sjokk etter å ha hatt meg på den første treningen. Jeg tror hun tenkte; ”Hva har jeg sagt ja, til?”. Hun så at jeg manglet mye, men hun så også at jeg hadde et potensial. Siden dag én har hun pushet meg ut av komfortsonen. Jeg har fått en enorm utvikling av det. Etter ett halvt år med Sonja, så var treningsgleden tilbake! Jeg kjente på at badminton er gøy! Ting begynte å få mening, Sonja gav meg en større forståelse og hun forklarte meg sammenhengene mellom tekniske og taktiske forhold. Det er jo en komplisert idrett - idretten vår!
Foto: Team Norway / Kristin Bentdal Larsen - Helle Sofie Sagøy under PL2020
Da er vi kommet til Paralympics i Tokyo i 2021 – ett år forsinket – men også det aller første Paralympics med badminton på øvelsesprogrammet...
- Ja, jeg kvalifiserte meg til PL i Tokyo, og det var en enorm opplevelse. På mange måter var jeg kanskje en skygge av meg selv, for jeg mistet litt fokus der nede. Det var jo mye større enn jeg var vant til, kameraer overalt og mange store inntrykk hele tiden. Jeg sto heller ikke like trygt i meg selv, og det var lett å miste litt fokus. Men, det holdt til en fjerdeplass. Og jeg er ikke bitter for at det ikke ble medalje, for jeg var ikke bedre den gangen. Jeg er egentlig fornøyd med innsatsen, jeg vant de kampene jeg burde vinne i Tokyo. Men, nå i sommer – under OL – så ble jeg fristet til å gå tilbake å se noen opptak av kampene mine fra den gang, og da jeg så det, tenkte jeg ”Oi!!” Det har skjedd mye!
- Så ble jeg sammen med Fredrik! Jeg sa jo ifra til han, at jeg kommer til å satse frem til 2028! Det her var før Tokyo. Vi ble sammen, og vi pratet om å flytte sammen. Han var jo veldig etablert på Fosen. Han hadde nytt hus og jobb, også hadde han jo familien tett på. Men, han har trivdes i Kristiansand fra dag én. Akkurat som meg – jeg er også veldig glad for å oppleve noe mer enn Trondheim liksom, selv om Trøndelag er i hjertet mitt!
Det virker som det var en viktig brikke for deg å få Fredrik nærmere?
- Ja, jeg føler meg mer etablert nå. Det har jo blitt ett hjem. Jeg har trygge fine rammer. Vi har det så fint sammen. Og jeg føler at jeg fikk en del av Trøndelag hit! Også går familiene våre så godt sammen, vi er blitt en stor familie, med mine foreldre og svigerforeldre. Jeg har det så avslappet og fint!
Foto: NBF - Helle Sofie og Sonja i Budapest tidligere i år, under tildeling av BEC Fan Player of the Year.
Kan du også si litt om samarbeidet med Sonja?
- Sonja er en så hardtarbeidende dame. Jeg ser opp til Sonja! Jeg trenger ikke å imponere noen når jeg skal prestere, jeg skal bare være meg selv, men jeg tror at dersom jeg ville vise meg frem for noen, for å imponere med badminton, så er Sonja den jeg ville vise det til!
- Det er unikt det en-til-en forholdet vi har. Det er vel ingen andre i norsk badminton som har et så tett og godt forhold. Hennes familie har også blitt min familie. Så jeg har en liten familie her også. Det har betydd alt.
- Er det noe så snakker vi om det, vi har et veldig ærlig og åpent forhold, fullt av tillit og respekt. Vi har lov til å bli irritert og lei innimellom også, vi er jo mennesker. Hun er blitt en mor nr. 2 for meg. Helt fra jeg kom ned hit har hun tatt meg med til seg, på middag og kaffe, og jeg kjente meg jo ikke selv engang! Det var så godt å ha en dame å prate med – det var lettere for meg å åpne opp. Snakke om følelser og alt det der. Hun har jo også to døtre, som er blitt gode venner for meg, og nå er jeg jo også blitt fadder til Marlenes datter.
Underveis – i disse årene, har jo parabadminton vært i stor utvikling – hvordan har du opplevd det?
- Ja, det har skjedd enormt mye. Jeg føler at det jobbes for å likestille badminton for funksjonsfriske og parabadminton. Mye kan bli bedre, men alt kan ikke skje på en gang. Vi er tålmodige, og det er jo en prosess. Idretten har vokst og parabadminton får nå større fokus. Det var veldig viktig at badminton ble del av Paralympics. Det åpnet øynene for det vi driver med. Parabadminton er jo et stort mangfold – og Badminton Europe har også fått øynene opp nå!
Foto: NBF - Helle Sofie sammen med Cato Zahl-Pedersen under lanseringen av delegasjonstøyet for Paris 2024.
Med en uke igjen - hva tenker du om Paris?
Spiller jeg mitt beste, beholder roen og fokuset, så er det medalje jeg går for i Paris! ”If you can dream it, you can make it!” Jeg har gjort jobben – vi er kommet så langt – vi er godt forberedt! Jeg er fornøyd – denne gangen vet jeg hvor god jeg er – og jeg er i stand til å nyte det. Jeg skal gå på matta, lukke døra, spille og åpne døra igjen. Jeg gir litt F også, jeg vet at Fredrik og Sonja er glad i meg uansett!
Team Sagøy drar til Paris lørdag 24. august, samme dag som trekningen for den paralympiske-turneringen. I Paris har Helle Sofie og teamet fire dager hvor de skal gjøre de siste forberedelsene, før kampene er i gang.
Lykke til Helle Sofie – vi heier på dere!
