-NIC har kommet for å bli, sier Per C. Corneliussen i dag som bare 18 år gammel spilte historiens første NIC 13. og 14. november 1954 i Skøyenhallen.
Sammen med doublemakker Hans Gustav Myhre slo Bygdø-paret overraskende godt fra seg med en tredjeplass i det svært gode internasjonale selskapet – som blant annet talte spillere som verdens beste doublepar med brødrene Eddy og David Choong fra Malaysia og flere verdensstjerner fra Sverige og Danmark. Eddy var også verdensmester og verdensener i single og vant selvfølgelig begge kategoriene i historiens første NIC.
TIL SEMIFINALEN: Bygdø-paret Hans Gustav Myhre (t.v.) og Per C Corneliussen imponerte under tidenes første NIC med en tredjeplass i en sterk internasjonal konkurranse. Faksimile: Sportsrevyen 1955.
BERØMT GJEST: Verdensstjernen Eddy Choong skrev en hyggelig hilsen til sin gode venn Per C Corneliussen etter historiens første NIC for 70 år siden. Faksimile: Privat.
88-åringen husker godt mesterskapet som om det hadde vært spilt i går. Flere artikler fra Oslo-avisene samlet i hans imponerende utklippsbok kan også dokumentere både det sportslige, men også stemningen rundt banene.
-Det var en utrolig god atmosfære i Skøyenhallen som var fylt til randen med publikum. Tribunene var trange. Folk nærmest lå for å få plass. Før finalene ble spilt, ble det satt ut benker rundt banen og lagt matte på tvers av hallen. Du kan si at vi spillere hadde nesten publikum opp i skoene våre, minnes Per med et smil – oslogutten som kan skilte med åtte NM-gull i herredouble; sammen med nevnte Myhre samt Tore Engebretsen og Harald Nettli.
- På banen hadde vi ikke en sjanse mot utlendingene. De hadde et helt annet tempo og en helt annen teknikk. Men samholdet mellom daværende verdensstjerner og oss norske spillere var helt unikt. Da Hans Gustav var i London, bodde han hos Eddy.
VERDENSTOPPER
La oss gå tilbake til det herrens år 1954 da NIC ble «født». Konkurransen ble arrangert i daværende og ærverdige Skøyenhallen – den gangen et «mekka» for badmintonspillere, til tross for en hall helt uten fasiliteter.
-Siden slutten på 40-tallet og i begynnelsen på 50-tallet kom verdenstopper fra Asia og Europa hver høst til Norge og Skøyenhallen. I 1954 satte NBF navn på turneringen: NIC – Norwegian International Championchip. Vi kan takke det danske forbundet for det og da spesielt deres president og Norges-vennen Richard Heilbo og hans landsmann, badminton-professoren Hans Hansen samt vår egen og forbundets første president, Ingolf Paller. Ukene i forkant hadde danskene og svenskene verdens beste spillere i deres egne åpne mesterskap, og da var veien kort til Norge ukene etterpå, forteller 88-åringen.
Danskene og svenskene sendte alltid sine enere. De var de to ledende nasjonene i Europa på den tiden. Per minnes spillere som Finn Kobberø, Jørgen Hammergaard-Hansen, Erlend Kops, Svend Pri, Klaus Kaagaard og Elo Hansen fra Danmark og fra Sverige spillere som Bertil Glans, Leif Ekdahl, Sture og Kurt Johansson, Thomas Kihlstrøm og Bengt Frøman. På damesiden spillere som Lisbeth von Barnekow, Lene Køppen, Jette Føge og Pernille Kaagaard fra Danmark og fra Sverige Ewa Twedberg og Gunilla Dahlstrøm.
VERDENSMESTER: Suverene Eddy Choong, Malaysia, gjestet det første NIC i 1954. Han vant både single og double sammen med sin bror David. Faksimile: Sportsrevyen 1955.
«NIC har kommet for å bli».
Per C. Corneliussen (88) – spiller i 1954.
Per vokste opp bare et clearslag fra Skøyenhallen. Han minnes følgende:
-Ja, hallen var som nevnt trang, veldig trang. Men den var fin å spille i. Fjærballen fulgte hallens buete tak perfekt. Dog kunne lyset være litt trøblete da Skøyenhallen egentlig var bygd som en tinnishall. Men de internasjonale stjernene taklet det lett. Det var Skøyenhallen og delvis gamle Bygdøhus som var de to store badmintonhallene på den tiden. Sandefjord spilte jo i et kurbad før Jotunhallen kom i 1963.
Den gangen, før røykeloven ble innført i 2005, var det helt naturlig å røyke i idrettshaller, inkludert i Skøyenhallen.
-Fra tribunen så vi nesten ikke spillerne, smiler Per som selv ble omtalt i en artikkel i Aftenposten på 50-tallet om at han ikke røkte!
Skøyenhallen ble revet i 1999 til tross for at hallen og tomten var regulært til idrettsformål. I dag står det et forretningsbygg på adressen Drammensveien 147.
SUKSESS
Fra årboken «Sportsrevyen 1955 – idrettsåret i tekst og bilder» (som omhandler foregående år) utgitt på AS Norsk Faglitteratur G. Reinert har vi sakset følgende referat (skrevet av Finn Søhol) fra NIC 13.-14. november 1954:
«Til tross for at Norge er et land som ligger langt vekk fra de vanlige reiseruter, lyktes det å få hit verdens beste badmintonspillere. Det var i første rekke Eddy Choong og hans bror David som gjorde stevnet til en opplevelse. Som konkurrenter for disse to smilende og kattemyke malaysierne hadde forbundet invitert den svenske mesteren Leif Ekdahl og hans landsmann Ingmar Eliasson. De danske storspillerne Leif Jensen og Benny Andersen gjorde den utenlandske sekstetten fulltallig.»
«Selvfølgelig spilte våre hjemlige koryfeer annen-fiolin i denne stjernedansen. Men Hans Gustav Myhre fikk i alle fall vist at det kan spilles badminton i Norge også. Han hadde faktisk den svenske mesteren Ekdahl i kne etter en imponerende innsats. At Myhre ikke vant den spennende og harde matchen, skyldtes nok svenskens overlegne konkurranserutine.»
«Publikum – som møtte fulltallig frem – var elleville av begeistring over den vesle malaysieren som hadde en presisjon, en ballteft og ikke minst et humør som vi sjelden har sett maken til. Arrangementet var prikkfritt, og spillerne var fornøyd med den nye plastmatten.»
«Vi har endelig fått et internasjonalt badmintonmesterskap i Norge. Forbundet satset alt de hadde av penger, og resultatet ble en suksess – et merkeår for norsk badminton.»
KONKURRENTER: Hans Sperre (t.v.) og Per C Corneliussen møttes ofte til tette og spennende kamper. Men 50-tallets to store konkurrenter kunne også møtes i en hyggelig passiar. Foto: Privat.
KVINNENE MED
Først i 1959, fem år etter debuten, kom kvinnene med i NIC. Randi Holand (88/gift Gulbrandsen) var Norges beste spiller på kvinnesiden på den tiden. I 1961, som 25-åring, gikk hun til topps i damesingle i konkurranse mot de beste danske- og svenske spillerne. I 1960 og 1961 vant Sandefjords-kvinnen mixeddouble sammen med klubbmakker og en annen legende i norsk badminton, Hans Sperre.
UTENFOR: Først fem år etter det første NIC i 1954 fikk kvinnene være med. Randi Holand (Gulbrandsen) var ikke snauere enn at hun i 1961 vant både single og mixeddouble med Hans Sperre i konkurranse mot sterke utlendinger. Faksimile: Sportsrevyen 1955.
-Det var den gangen, ler Randi som på privaten står midt oppe i en flytteprosess da vi ringer henne. 88-åringen har tanker og oppmerksomheten på helt andre områder enn det som skjedde på badmintonbanen for mellom 60 og 70 år siden.
-Det var jo gøy å vinne en internasjonal turnering på hjemmebane, legger hun til og opplyser om at hun også kan skilte med gullmedalje i det åpne australske mesterskapet. Året husker hun ikke i farten.
-Men hva synes du om at kvinnene ikke fikk bli med i NIC før i 1959?
-Rart.
-Men vi var vel vant med det og til slutt tenkte vi ikke så mye på at gutta ble prioritert. I mange, mange år ble kongepokalen alltid satt opp i herresingle. Det var vel ikke helt riktig, svarer dronningen av norsk badminton som begynte å spille som 14-åring og ga seg ikke før hun passerte over hundre NM-gull (inklusive veteranklassen).
Elisabeth Sommerfeldt (77/født Eide) har også lang fartstid bak seg i badminton, både på banen - hvor hun er NM-grossist samt har 26 landskaper - og administrativ, blant annet som visepresident i NBF (1990-2004) og kjempet for kvinners posisjon og rettigheter. Også hennes reaksjon på et kvinneløst NIC de fem første årene svares med akkurat det samme enstavelsesordet som Randi brukte:
-Rart.
-Jeg tror nok at NBF bare lagde internasjonal turnering kun for gutta – selv om det også var kvinner som konkurrerte i norsk badminton på den tiden. NBF tok ikke kvinnene på alvor. Samfunnet generelt var jo også slikt. Derfor var det litt overaskende fordi kvinnene var med i norgesmesterskapet allerede fra det første året i 1939. Jeg har undersøk og sammenlignet badminton med ski i forhold til norgesmesterskap. Det tok noen år før skijentene fikk gå NM, forklarer den tidligere Snert-spilleren som legger til:
-Også i nyere tid har det vært en del forskjeller. I min tid som aktiv spilte gutta Thomas Cup. Av ukjente årsaker fikk aldri jentene spille Uber Cup.
FREMTIDEN
Om fremtiden til 70-årsjubilanten NIC sier Per, som også ble historisk i 1951 som landets første junior norgesmester i single og i double sammen med Hans Gustav Myhre:
-Skøyenhallen var kummerlig, men likevel hyggelig den gangen. Vi opplevde NIC som en enorm motivasjon – det å få verdenstopper til Norge. Klart det var viktig. Det ga oss inspirasjon og vi fikk se med egne øyne var som kreves for å nå verdenstoppen. I dag teller ikke NIC verdenstopper, men turneringen er fortsatt meget viktig for å fange opp blant annet utviklingen av badmintonsporten.
-Det kommer ikke verdensmestere til Norge lenger. Kvaliteten på dem som kommer er god nok målestokk for nordmennene. Som jeg sa innledningsvis - NIC har kommet for å bli, legger double-spesialisten Per C. Corneliussen til som i sin aktive tid spilte for henholdsvis Bygdø, Snert og Oslo BK og er blitt norgesmester for lag med samtlige tre klubber. Først i en alder på et par og førti år la han bort racketen. Nå minnes han de gode badminton-opplevelsene fra sin fyldige utklippsbok og premiene i skapet og på veggen hjemme på Hosle i Bærum.